Sjallstykke

Sjallstykke (fra tysk Schallstück, også kalt klokkestykke eller lydtrakt) er den enden av blåseinstrumentene som lyden kommer ut av, gjerne på motsatt side av munnstykket.

Hos treblåserne er sjallstykket oftest sylindrisk (moderne tverrfløyte) eller konisk (saksofon, obo, klarinett), men kan også være pæreformet (oboe d’amore). Sjallstykket har en vesentlig betydning for instrumentenes klangfarge: oboen med et konisk sjallstykke har en åpen og lys klang, mens oboe d’amore med pæreformet sjallstykke og innsnevret åpning låter mer tildekt og nasalt. Et svært vidt, konisk sjallstykke har for noen instrumenter først og fremst en funksjon for klangutformingen (skalmeie, zurna), for andre har det primært en dekorativ funksjon (borduntrakten hos enkelte sekkepiper).

Hos messingblåserne er sjallstykket den sterkt traktformede, utvidede enden av instrumentet. Åpningsvinkelen har mye å si for instrumentets overtoner og dermed klangfarge.

• Jo større åpningsvinkel, desto mer «briljant» klang (trompet)
• Jo mindre åpningsvinkel, desto «rundere» tone (flygelhorn)

• (en) Wind instrument bells – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Brass instrument (lip reed) acoustics: an introduction, newt.phys.unsw.edu.au, spesielt avsnittet «The effects of the bell» (bell = sjallstykke)