Oktavformat

Oktavformat eller octavo, ofte skrevet 8:o, er en størrelsesbetegnelse benyttet på framforalt bøker trykt før eller under 1800-tallets første halvdel. Betegnelsen oktav er i utgangspunktet egentlig en teknisk term og ikke en størrelsesangivelse. Den innebærer at hvert papirark som benyttes ved trykkingen brettes slik at det utgjør åtte blad i den ferdige boken. Men ettersom papir på denne tid ble produsert for hånd og omtrent i en og samme standardstørrelse, er bøker i oktavformat omtrent jevnstore. Størrelsen er omtrent som en moderne norsk pocketbok.

I Europa utviklet det seg fra 1500-tallet et systematiseringssystem for bokformater. En bok som er satt sammen av ark som var brettet én gang (slik at man får fire sider), kalles folio (latin folio av folium «blad»; forkortes gjerne 2o). Dersom man bretter arket to ganger, får man en kvarto (quarto, 4o, ca. 18–29 cm høy), dersom man bretter det tre ganger, en oktavo (octavo, 8o, ca. 9–20 cm høy), dersom man bretter det fire ganger, en duodecimo (12mo), og dersom man bretter det fem ganger, en sedecimo (16mo).

Den eldste fremdeles eksisterende octavobok synes å være den såkalte Turkish calendar for 1455, formodentlig trykket sent i 1454, omtrent samtidig som Gutenbergbibelen (trykt i folio).^[1][2] Det har overlevd tallrike andre oktavobøker med tilblivelse fra og med omtrent 1461.^[3] British Librarys Incunabula Short Title Catalogue oppfører om lag 28.100 forskjellige utgaver av eksisterende bøker, pamfletter og broadsides (noen av dem bare fragmentariske) som ble trykket før 1501^[4], og av dem er omtrent 2.850 oktavoer,^[5], det vil si ti prosent av alle verkene i katalogen.

Fra 1501 begynte Aldo Manuzio i Venezia å trykke klassiske verker i lite oktavoformat, noe som gjorde bøkene lette å ta med seg. Disse verkene, som innheholdt bare tekstene selv, men ikke kommentarer eller fornoter, ble svært populære blant dannede lesere. Dermed ble Manutius nært knyttet og assiosiert med oktavoformatet.^[6]