Nullmeridianen

Nullmeridian er den meridian som lengdegradene regnes fra, basert på Det kongelig observatorium ved Greenwich i England.^[1]^[2] Den ble etablert av George Airy i 1851. Siden 1884 har all lengdregradsfastsettelse på jorden hatt nullmeridian (eller Greenwich-meridianen) som utgangspunkt. Nullmeridianen går gjennom Greenwich-observatoriet i London, nærmere bestemt hovedakselen de store teleskopet i observatoriet. Ved 1884 benyttet over to-tredjedeler av skip og tonnasje nullmeridian som referansemeridian på deres diagrammer og kart. Lengdegradene, regnet fra Pol til Pol, er ca. 20 000 km.

I oktober det samme året, på bud fra den amerikanske president Chester A. Arthur, kom 41 delegater fra 25 nasjoner sammen i Washington, D.C. i USA på Den internasjonale meridiankonferanse. Denne konferansen valgte meridianen som gikk gjennom Greenwich som den offisielle nullmeridianen grunnet dens popularitet.^[3]^[4] Imidlertid avsto Frankrike fra å stemme, og franske kart fortsatte å benytte parismeridian, som gikk gjennom Parisobservatoriet i Frankrikes hovedstad, i flere tiår. På 1700-tallet hadde ordbokforfatteren Malachy Postlethwayt fra London utgitt sine afrikanske kart som viste at «Londons meridian» krysset ekvator noen få grader vest for den senere meridian og Accra i Ghana.^[5]

For norske landkart ble storsirkelen gjennom Kristiania Observatorium benyttet som nullmeridian. For amtskartene ble Ferro meridian benyttet fram til 1917.^[6]

Se også

Referanser

^ Higgitt, Rebekah (6. september 2012): «Royal Observatory Greenwich, London» Arkivert 8. juli 2018 hos Wayback Machine., BSHS Travel Guide - A Travel Guide to Scientific Sites.
^ ROG Learning Team (23. august 2002): «The Prime Meridian at Greenwich» Arkivert 7. november 2015 hos Wayback Machine., Royal Museums Greenwich
^ Avstemningen skjedde den 13. oktober og vedtakene kom på plass den 22. oktober 1884.
^ Howse, Derek (1997): Greenwich Time and the Longitude, s. 12, 137.
^ Postlethwayt, Malachy (1774): Universal Dictionary of Trade and Commerce. 4. utg., London: W. Strahan, J. & F. Rivington. Bind 1: A New and Correct Map of the Coast of Africa.
^ Bentzen, B.E. (1919). Norges geografiske opmålings landkarter og deres bruk. Kristiania: Bye. s. 55.