Nullmeridianen

Nullmeridianen
En laserstråle fra Greenwich-observatoriet markerer nullmeridianen.

Nullmeridian er den meridian som lengdegradene regnes fra, basert på Det kongelig observatorium ved Greenwich i England.[1][2] Den ble etablert av George Airy i 1851. Siden 1884 har all lengdregradsfastsettelse på jorden hatt nullmeridian (eller Greenwich-meridianen) som utgangspunkt. Nullmeridianen går gjennom Greenwich-observatoriet i London, nærmere bestemt hovedakselen de store teleskopet i observatoriet. Ved 1884 benyttet over to-tredjedeler av skip og tonnasje nullmeridian som referansemeridian på deres diagrammer og kart. Lengdegradene, regnet fra Pol til Pol, er ca. 20 000 km.

I oktober det samme året, på bud fra den amerikanske president Chester A. Arthur, kom 41 delegater fra 25 nasjoner sammen i Washington, D.C. i USA på Den internasjonale meridiankonferanse. Denne konferansen valgte meridianen som gikk gjennom Greenwich som den offisielle nullmeridianen grunnet dens popularitet.[3][4] Imidlertid avsto Frankrike fra å stemme, og franske kart fortsatte å benytte parismeridian, som gikk gjennom Parisobservatoriet i Frankrikes hovedstad, i flere tiår. På 1700-tallet hadde ordbokforfatteren Malachy Postlethwayt fra London utgitt sine afrikanske kart som viste at «Londons meridian» krysset ekvator noen få grader vest for den senere meridian og Accra i Ghana.[5]

For norske landkart ble storsirkelen gjennom Kristiania Observatorium benyttet som nullmeridian. For amtskartene ble Ferro meridian benyttet fram til 1917.[6]

Se også

Referanser

  1. ^ Higgitt, Rebekah (6. september 2012): «Royal Observatory Greenwich, London» Arkivert 8. juli 2018 hos Wayback Machine., BSHS Travel Guide - A Travel Guide to Scientific Sites.
  2. ^ ROG Learning Team (23. august 2002): «The Prime Meridian at Greenwich» Arkivert 7. november 2015 hos Wayback Machine., Royal Museums Greenwich
  3. ^ Avstemningen skjedde den 13. oktober og vedtakene kom på plass den 22. oktober 1884.
  4. ^ Howse, Derek (1997): Greenwich Time and the Longitude, s. 12, 137.
  5. ^ Postlethwayt, Malachy (1774): Universal Dictionary of Trade and Commerce. 4. utg., London: W. Strahan, J. & F. Rivington. Bind 1: A New and Correct Map of the Coast of Africa.
  6. ^ Bentzen, B.E. (1919). Norges geografiske opmålings landkarter og deres bruk. Kristiania: Bye. s. 55. 
  • v
  • d
  • r

VØ


30°
60°
90°
120°
150°
180°


30°
60°
90°
120°
150°
180°


15°
25°
35°
45°
55°
65°
75°
85°
95°
105°
115°
125°
135°
145°
155°
165°
175°


15°
25°
35°
45°
55°
65°
75°
85°
95°
105°
115°
125°
135°
145°
155°
165°
175°


20°
40°
50°
70°
80°
100°
110°
130°
140°
160°
170°


10°
20°
40°
50°
70°
80°
100°
110°
130°
140°
160°
170°


10°
20°
30°
40°
50°


10°
20°
30°
40°
50°
60°
70°
80°


N
15°
25°
35°
45°
55°
65°
75°
85°


S
15°
25°
35°
45°
55°
65°
75°
85°


45x90
45x90
45x90
45x90


Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · LCCN · BNF · BNF (data)