Meloinae

Meloinae
En oljebille (Meloe proscarabeus)
Nomenklatur
Meloinae Gyllenhal, 1810
Populærnavn
oljebiller^[1]
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Biller
Overfamilie		Tenebrionoidea
Familie		Plasterbiller
Økologi
Antall arter:		minst 720, 3 i Norge
Habitat:		terrestrisk, helst på varme steder
Utbredelse:		alle verdensdeler bortsett fra New Zealand
Inndelt i

Oljebiller (Meloinae) er en underfamilie av plasterbiller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa, men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve.

Utseende

Middelsstore biller (5 – 30 mm), som oftest noe langstrakte, ofte metalliske eller brokete på farge. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, men et eller flere ledd er ofte utvidete eller med utvekster. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke eller litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten Meloe, der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete.

Levevis

Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme). Noen arter av plasterbiller kan gjøre skade på jordbruksvekster, blant annet hirse.

Spansk flue

Den metallgrønne arten spansk flue (Lytta vesicatoria) har blitt brukt fra gammel tid som i medisinen. Billen inneholder mye cantharidin, og oppmalte biller og hele biller har vært solgt på apotekene som drogen «spansk flue». Man har gjerne blandet dem i salver eller lagt dem på huden som et plaster, derav navnet plasterbiller. De forårsaker blemmer og hevelser, men kan brukes blant annet til å fjerne vorter. Den mest kjente bruken har vært som et antatt potensstimulerende middel (afrodisiakum). Man trodde at salver av spansk flue, smurt på kjønnsorganene, skulle virke sterkt stimulerende på kjønnsdriften, men det er ikke medisinsk grunnlag for dette. Riktignok kan cantharidin forårsake en slags ereksjon om det blir brukt på denne måten, men tilstanden skal være meget smertefull og innbyr ikke til noen form for seksuell omgang. Cantharidin er såpass giftig at denne bruken også var temmelig risikabel. Navnet på den kjente komedien "Den spanske flue" spiller på bruken av spansk flue som et sex-stimulerende middel.

Norske arter

Oljebillene er en artsrik gruppe, men trives helst i varme områder, og det er bare funnet fire arter i Norge. De norske artene finnes for det meste på varme steder, gressbakker og sandige områder. Dette delvis fordi de er knyttet til villbier, som gjerne foretrekker slike steder, og delvis fordi billene selv er varmekjære.

Tre av de norske artene tilhører slekten Meloe. Disse er ganske store, metallisk-svarte biller som ser ut som om bakkroppen er tre nummer for stor. De kryper langsomt rundt på bakken om våren. Disse billene ser ut til å ha gått tilbake de siste tiårene og er i dag temmelig uvanlige.

Den fjerde norske arten, vårbillen Apalus bimaculatus, er gul og svart. Den lever på solitære bier som har sine reir i sand, og forekommer derfor helst i sandtak og lignende. den er bare funnet noen få ganger på Østlandet, men dette kan delvis skyldes at billenes korte aktivietsperiode er svært tidlig på våren. De kan være i full aktivitet rundt påsketider, ofte før snøen har helt forsvunnet, i solrike, sandete bakker.

Systematisk inndeling

Treliste

Ordenen biller, Coleoptera
- Underordenen Polyphaga
  - Gruppen (infraorden) Cucujiformia
    - Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802
      - Familien plasterbiller Meloidae Gyllenhal, 1810
        Underfamilien oljebiller Meloinae Gyllenhal, 1810
        Stammen Cerocomini Leach, 1815 -ca. 40 arter
        Slekten Anisarthrocera Semenov, 1895
        
        Slekten Cerocoma Geoffroy, 1762
        
        Slekten Diaphorocera Heyden, 1863
        
        Slekten Rhampholyssa Kraatz, 1863
        
        Slekten Rhampholyssodes Kaszab, 1983
        
        Slekten Somalarthrocera Turco & Bologna, 2008
        
        Stammen Epicautini Parker & Böving, 1924
        Slekten Denierella Kaszab, 1952 - 11 arter
        
        Slekten Epicauta Dejean, 1834 - ca. 130 arter
        
        Slekten Linsleya MacSwain, 1951 - 2 arter
        
        Slekten Psalydolytta Péringuey, 1909 - 56 arter
        
        Stammen Eupomphini LeConte, 1862
        Slekten Cordylospasta G. Horn, 1875
        
        Slekten Cysteodemus LeConte, 1851
        
        Slekten Eupompha LeConte, 1858
        
        Slekten Megetra LeConte, 1859
        
        Slekten Phodaga LeConte, 1858
        
        Slekten Pleropasta Wellman, 1909
        
        Slekten Tegrodera LeConte, 1851
        
        Stammen Lyttini Solier, 1851
        Slekten Acrolytta Kaszab, 1959
        
        Slekten Afrolytta Kaszab, 1959
        
        Slekten Alosimus Mulsant, 1857
        
        Slekten Australytta Bologna, 2003
        
        Slekten Berberomeloe Bologna, 1989
        
        Slekten Cabalia Mulsant & Rey, 1858
        
        Slekten Calydus Reitter, 1896
        
        Slekten Desertilydus Bologna, Amore & Pitzalis, 2018
        
        Slekten Dictyolytta Selander, 1960
        
        Slekten Dilatilydus Bologna, 2018
        
        Slekten Eolydus Denier, 1913
        
        Slekten Epispasta Selander, 1960
        
        Slekten Lagorina Mulsant & Rey, 1858
        
        Slekten Lydomorphus Fairmaire, 1882
        
        Slekten Lydulus Semenov, 1893
        
        Slekten Lydus Latreille, 1803
        
        Slekten Lytta Fabricius, 1775
        Spansk flue, Lytta vesicatoria (Linnaeus, 1758)
        
        Slekten Lyttolydulus Reitter, 1915
        
        Slekten Lyttonyx Marseul, 1876
        
        Slekten Megalytta Selander, 1960
        
        Slekten Muzimes Aksentjev, 1988
        
        Slekten Oenas Latreille, 1802
        
        Slekten Parameloe Denier, 1933
        
        Slekten Paroenas Kolbe, 1894
        
        Slekten Physomeloe Reitter, 1911
        
        Slekten Prionotolytta Péringuey, 1909
        
        Slekten Prolytta Kaszab, 1959
        
        Slekten Pseudosybaris Saha, 1982
        
        Slekten Sybaris Stephens, 1832
        
        Slekten Syriolytta Kaszab, 1962
        
        Slekten Teratolytta Semenov, 1894
        
        Slekten Tetraolytta Pic, 1919
        
        Slekten Trichomeloe Reitter, 1911
        
        Stammen Meloini Gyllenhal, 1810
        Slekten Cyaneolytta Péringuey, 1909
        
        Slekten Eurymeloe Reitter, 1911
        
        Slekten Lyttomeloe Denier, 1921
        
        Slekten Meloe Linnaeus, 1758 - i Norge:
        Meloe brevicollis Panzer, 1793
        
        Meloe proscarabeus Linnaeus, 1758
        
        Meloe violaceus Marsham, 1802
        
        Slekten Oreomeloe Tan, 1981
        
        Slekten Spastomeloe Selander, 1985
        
        Slekten Spastonyx Selander, 1954
        
        Stammen Mylabrini Rafinesque, 1815
        Slekten Actenodia Laporte de Castelnau, 1840
        
        Slekten Ceroctis Marseul, 1870
        
        Slekten Croscherichia Pardo Alcaide, 1950
        
        Slekten Hycleus Latreille, 1817
        
        Slekten Lydoceras Marseul, 1870
        
        Slekten Mimesthes Marseul, 1872
        
        Slekten Mylabris Fabricius, 1775
        
        Slekten Namylabris Bologna, Amore & Pitzalis, 2018
        
        Slekten Paractenodia Péringuey, 1904
        
        Slekten Paramimesthes Bologna, Amore & Pitzalis, 2018
        
        Slekten Pseudabris Fairmaire, 1894
        
        Slekten Semenovilia Kuzin, 1954
        
        Slekten Xanthabris Kaszab, 1956
        
        Stammen Pyrotini MacSwain, 1956
        Slekten Bokermannia Martínez, 1963
        
        Slekten Brasiliota Kaszab, 1959
        
        Slekten Denierota Kaszab, 1959
        
        Slekten Glaphyrolytta Martínez, 1958
        
        Slekten Lyttamorpha Kaszab, 1959
        
        Slekten Picnoseus Solier, 1851
        
        Slekten Pseudopyrota Kaszab, 1959
        
        Slekten Pyrota Dejean, 1834
        
        Slekten Wagneronota Denier, 1935