Margarete Sambiria

Margarete Sambiria
Født		ca. 1230[1][2] Tyskland
Død		mars 1283[3] Rostock[4]
Beskjeftigelse		Gemal
Embete		Dronning av Danmark (1252–1259)
Ektefelle		Kristoffer I av Danmark (1248–)[5]
Far		Sambor II av Pommern
Mor		Mechtild av Mecklenburg
Barn		Erik Klipping Matilda[6] Valdemar Christofsson[6] Niels Christofsson[6] Margaret Christofsdottir, Princess of Denmark[6]
Nasjonalitet		Danmark
Gravlagt		Bad Doberan Minster
Margarete Sambiria på Commons

Margarete Sambiria av Pommern (født ca. 1230, død 1. desember 1282) var dronning og hustru til kong Kristoffer I av Danmark og fungerte som regent for sin sønn Erik Klipping. I Danmark er hun også kjent som «Margrete Sprenghest». Tilnavnet fikk hun fordi hun red en hest til døde under en rask forflytning av en hær, eller kanskje på grunn av sin kraft og energi. I danske sagn kalles hun også for «Sorte Grete», antagelig på grunn av sitt sorte hår.

Margarete ble født en gang i 1230 som datter til fyrst Sambor II av Pommern fra den herskende familien i Vendern i dagens Kaschubisch og hans hustru Mechtild av Mecklenburg. Foreldrene hadde et fyrstedømme i Gdańsk Pommern. Hennes besteforeldre på morssiden var Heinrich Burwin II av Mecklenburg,^[7] fyrste i Rostock, og hans hustru Christine fra Sverige, muligvis en datter av kong Sverker den yngre og oppkalt etter sin mormor Christine Stigsdatter. Margarete kan ha fått sitt fornavn, den gang sjeldent i nordlige Tyskland og Polen, til ære for sine slektninger på morssiden i Sverige. I Norden var navnet kjent fra blant andre Margrete Fredkulla (1085–1135), Margrethe Knudsdatter (ca 1129-) og Margrete Eriksdatter (1155–1209).

Margarete ble i 1248 gift med prins Kristoffer, den yngste sønnen til kong Valdemar Seier og Berengária av Portugal. Kristoffer ble valgt til konge etter at kong Abel falt i kamp mot friserne i 1252, og Margarete ble kronet sammen med Kristoffer. Hans overtagelse av tronen var ikke uten strid, og han måtte kjempe mot Abels sønn Valdemar som hadde støtte i Holstein. Han lå også i strid mot Sverige og Norge. Kristoffer fikk tre barn sammen med Margarete:

• Matilda (død 1311), gift med Albert III, markgreve av Brandenburg
• Margarete (død 1306), gift med fyrst Johan II av Holstein-Kiel
• Erik V av Danmark, kalt Erik Klipping, ca. 1249–86

Kong Kristoffer forsøkte forgjeves å få erkebiskop Jakob Erlandsen til å krone den ni år gamle tronarvingen Erk som alt var utnevnt til sin fars medkonge og dermed etterfølger. Erlandsen avslo og gjøre dette, og Kristoffer fikk ham arrestert, noe som utløste sanksjoner fra kirkelig hold («den danske kirkekampen»). Erlandsens søstersønn Peder Skjalmsen Bang som var biskop i Roskilde, slo seg sammen med Jaromar II av Rügen og iverksatte to militære aksjoner, henholdsvis på Sjælland for at få Erlandsen løslatt, og mot hertugdømmet Holsten for at få Erik Abelsen på hertugtronen, noe som også lyktes. Ironisk nok var både Jaromar og Danmarks dronning Margarete Sambiria, datter av Sambor 2. av Pommern, vendere fra Rügen.

Midt i dette kaoset døde kong Kristoffer brått, 29. mai 1259. Ryktene ville ha det til at han ble forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster på vegne av Jakob Erlandsen.^[8] Sønnen og arvingen Erik Klipping var mindreårig, og Margarete ble gjort til regent i hans sted, en posisjon hun hadde i årene 1259–64. Hun fortsatte ektemannens strid med erkebiskop Jakob Erlandsen, Valdemars bror Erik Abelsen som siden ble hertug Erik av Sønderjylland.

Fyrstedømmet Rügen tilhørte Roskilde stift, så fyrst Jaromar var forventet å gripe inn når hans egen erkebiskop satt fengslet. Sammen med sin svoger hertug Erik 1. av Sønderjylland som var gift med Jaromars søster Margrethe, invaderte Jaromar Sjælland] i 1259. Roskildebispen Peder Bang støttet aksjonen, siden den var til hjelp for hans morbror, den fengslede erkebiskopen. 14. juni 1259 led kongens bondehær nederlag mot inntrengerne i slaget ved Næstved. Kong Kristoffer var nettopp død, så ddronningen var den tapende part. Biskop Peder Bang gikk rundt på slagmarken og ga den siste olje til Jaromars falne; de som hadde kjempet for kongehuset, rørte han ikke. De var bannlyste på bakgrunn av kirkekampen, noe som ikke gjorde Jakob Erlandsen mer populær på Sjælland.^[9] Også kongens borg Lilleborg på Bornholm ble erobret og nedbrent av fyrst Jaromar og erkebiskopens bror Anders Erlandsen. Fem år senere anklaget pave Urban 4. erkebiskopen for å ha sendt en hær til Bornholm og «latt rundt 200 av kongens menn drepe», og i tillegg ha rasert Lilleborg fullstendig. Arkeologiske undersøkelser på 1900-tallet påviste rester av brent tømmer som bekrefter at Lilleborg ble nedbrent.^[10]

Etter nederlaget i slaget på Lohede syd for Danmark i 1261 ble Margarete sammen med sin unge sønn tatt til fange og holdt fengslet av holstenerne i 9 måneder i Hamburg, men kom seg til slutt fri ved hjelp av hertug Albrecht 1. av Braunschweig. Den endeløse rivaliseringen mellom Erik og hans støtter på den ene siden og kong Abels etterkommere fikk Margarete til å henvende seg direkte til pave Urban i Roma i 1262 eller 1263 og be ham tillate at kvinner kunne arve Danmarks trone, for å gjøre det mulig for en av Eriks søstre å bli tronarving, i tilfelle den unge kongen skulle dø før han fikk barn.^{[trenger referanse]}

I 1265/66 var Erik 16 år og dermed myndig etter loven. Han overførte da dansk Estland til sin mor som flyttet til et enkesete på borgen i Nykøbing Falster. Fortsatt blandet hun seg aktivt i styret, og som «frue til Estland» gjorde hun seg også bemerket i Østersjø-traktene. 4. desember 1282 befant hun seg i Rostock, der hennes fetters sønn nylig var død. Hun følte seg åpenbart knyttet til byen, og var blant grunnleggerne av et nonnekloster der rundt 1270. Selv ligger hun gravlagt i klosterkirken i Bad Doberan.^[11] Albrecht 1. av Braunschweig er gravlagt i den samme kirken.

• Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen Det danske imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2