Forarbeidsfasene (retorikk)

Forarbeidsfasene i retorikken er kjent fra antikken. I Ciceros verk De inventione beskrives de retoriske forarbeidsfasene (rhetorices partes).^[1] Disse fem disiplinene omtaler elementene i det samspillet som skaper en retorisk velformet tale, slik at den oppfyller de retoriske hovedfunksjonene.

Her er en oversikt over de ulike fasene.^[2][3]

Intellectio kan oversettes med det å skjønne. Enkelte ganger skilles denne fasen ut fra den første forarbeidsfasen, Inventio. Denne fasen tar for seg emnevalget og situasjonen.^[4]

Inventio kan oversettes med det å finne. I den første forarbeidsfasen utforsker taleren emnet og lister opp ideer og argumenter rundt temaet.

Dispositio kan oversettes med det å ordne. I den andre forarbeidsfasen begynner taleren å strukturere stoffet på en hensiktsmessig måte.

I den innledende delen av talen ønsker man å;

• Skape interesse
• Vinne velvilje og troverdighet
• Antyde temaet (captio benevolentia)

Videre ønsker man å gi en oversiktlig fremstilling av hva som vil omtales, og i hvilken rekkefølge. Dette er spesielt viktig ved lengre utredninger.

For å etablere en kontekst, og få alle tilhørere like opplyste om temaet, må taleren gi en kort saksfremstilling.

Etter at temaets omstendigheter er presentert, kan taleren begynne sin argumentasjonsrekke (logos-argumentasjon). Dette gjøres ved å;

• Bevise egne påstander (probatio)
• Avvise motpartens tidligere eller potensielle påstander (refutatio)

Avslutningsvis må taleren vektlegge en oppsummering av konklusjonene (recapitulatio) og tale appellere til publikums følelser (pathos-argumentasjon)

Elocutio kan oversettes med det å formulere. Den tredje forarbeidsfasen tar for seg den språklige utformingen. Taleren må ta hensyn til de retoriske dydene;

• Hensiktsmessighet (aptum)
• Korrekthet (puritas)
• Klarhet (perspicuitas)
• Språklig utsmykning (ornatus)

De tre overtalelsesmidlene er:

• patos (appell til følelser med fokus på mottaker)
• etos (appell til følelser med fokus på sender)
• logos (appell til fornuften)

Memoria kan oversettes med det å huske. Den fjerde forarbeidsfasen omtaler hvordan taleren må lære talen uten skrevne hjelpemidler. Dette er med på å styrke talerens ethos gjennom en balansert og selvstendig fremførelse.

Actio kan oversettes med det å fremføre. Den siste forarbeidsfasen omfatter forberedelsen og gjennomføringen av talen med fokus på kroppsbevegelser (gestikk) og ansiktsbevegelser (mimikk) og stemmeføring (pronuntiatio).