Bente Stokke

Bente Stokke
Født		29. des. 1952[1][2][3][4] (71 år)
Beskjeftigelse		Billedkunstner
Nasjonalitet		Norge

Bente Stokke (født 1952) er en norsk billedkunstner. Hun har hatt en rekke separatutstillinger og kollektivutstillinger, og stilt ut både i Norge og utlandet. I 1993 representerte hun Norge på Venezia-biennalen.^[5]

Stokke er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole fra 1971–1973. Hun studerte deretter ett år ved Camberwell School of Art i 1974–75, Royal College of Art i London fra 1975–78 og Jan van Eyck Academie i Nederland fra 1979–81.^[6]

Stokke forklarer at det var en tilfeldighet at hun begynte å studere kunst. Det var ikke før hun var ferdig utdannet at hun skjønte at arbeidet hun gjorde hadde relevans, og ga henne muligheten til et selvstendig liv.^[7] I sine første verk var hun inspirert av idéene om minne og tid. Ved å bruke seg selv ville hun utforske prosessen av hvilke minner som blir laget og bevart.^[7] «The piece originated from a set pattern of events which took place over seven days. At the same time every day I made a drawing on my studio floor using rice which fell out of a funnel strapped to my back, rather like sand falling through an eggtimer. This mechanism was no more than a simple clock. To make the drawing I walked around in the studio, aware that behind me I left a trace, a line of rice (which I could not see) was falling, showing both my movements and the speed at which I was concentrating intensely on remembering the drawing I had made on the previous day and the same speed. I, and the funnel, were functioning as kind of a pen.»^[8] Hun tok bilder av hele prosessen, som hun stilte ut på Galerie Nemo i Kiel i 1982.^[9] Utstillingen fikk tittelen «Time as Material». Hun forklarer at underteksten til verkene var at uten minne eksisterer ikke konseptet tid.^[8] Tegning er for Stokke en aksjon og kroppslig bevegelse som et uttrykk for en tankemessig bevegelse, som ikke vil holde seg innenfor de klassiske sjangerformene.^[10] I et intervju med Aftenposten i 1990, sier hun: «Tid er et flyktig fenomen. Den er liksom ikke en ting man peke på, men en dimensjon hvor ting finner sted, beveger seg eller forandrer seg.»^[11] Tid og minne har fortsatt å være viktige temaer i hennes senere arbeid også.^[7]

Bente Stokke har blitt kjent for sine aske- og støvinstallasjoner.^[10] Råstoffet hun har brukt i arbeidene sine siden 80-tallet, er hovedsakelig aske.^[12] I følge Michael Hübl kan bruken av aske lett bli misforstått. Grunnen er at materialet er belagt med ulike konnotasjoner, som rommer mange forskjellige betydninger. Han nevner for eksempel «Holocaust», som opprinnelig var en betegnelse for forbrenningen av et helt dyr, og angsten eller omsorgen vi har for jordens fremtid. Hübl påpeker at Stokke anvender materialet uten historiske og metaforiske henblikk.^[12] Asken hun bruker er et industriprodukt, som skiller den fra aske i gamle, historiske og kulturelt overleverte bilder og forestillinger.^[13] Hun henter rester fra søppelforbrenningsanlegg, også kalt boiler aske. Hübl skriver følgende: «Når Bente Stokke arbeider med etterlatenskapene fra disse prosessene, betyr det utslettelse, tilintetgjørelse og pulverisering.»^[13] Med dette tar Stokkes kunst for seg to tilstander: Utslettelse og fortsettelse.

I tillegg til de monumentale aske- og støvinstallasjonene, har Stokke også laget en rekke tegninger. Igjen ser man hennes fascinasjon for tid. I 2011 lagde hun en serie som hun kalte "1 km", hvor hun brakte to normstørrelser sammen: målenheten for avstand (km) og målenheten for papirstørrelse (DIN). I et essay fra boken Bente Stokke Projects 1982-2012 skriver Ferdinand Ulrich: «Med tre figurer gjennomfører hun eksperimentet: et liggende åttetall som symbol på det uendelige, en liggende oval og en stående oval. Disse figurene måles slik at hun kan beregne hvor mange ganger de må tegnes som en endeløs sløyfe til det blir tusen meter. En mekanisk håndteller hjelper henne med å telle. Samtidig er den normerte målenheten basis for en meditativ erfaring av endeløs tid og endeløs linje.»^[14]

Juni i 1993 representerte Stokke Norge i den anerkjente Venezia-biennalen med sin 22 meter lange installasjon i aske og glass. Installasjonen besto av seks store askepaneler med en blanding av aske fra Østlandet, Berlin, området rundt Venezia og fra Island.^[15] Ved hjelp av et tynt askefilter formerte det seg nye tegninger og formasjoner hver dag. Bilder av små og store insekter, fugler som forviller seg i det åpne taket, eller hvis glassdøren sto åpen, er motiver som blir skapt. Kunstverket var stadig i forandring fram til biennalens ende i oktober. Da demonterte hun hele verket, som gjorde at det ble til ingenting. Hun sier i et intervju med Aftenposten: «En gang var alt aske. Også vi mennesker har en gang vært stjernestøv. Og en vakker dag blir vi igjen til aske. Det er blant annet dette enorme tidsperspektivet jeg gjerne vil formidle med mine arbeider.»^[15] Liv og død er gjennomgående tematikker i hennes arbeider, ettersom når hun er ferdig med sitt, begynner verkene hennes også på et vis å dø.^[15]

I 2012 hadde hun en utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. «Navigasjon» handlet om nødvendigheten av å navigere, hvor hun tar utgangspunkt i Haugars historie med sjømannsskolen og gravhaugene utenfor museumsbygningen.^[16] Parallelt med utstillingen gjorde de utgravninger for å skape dialog mellom det vitenskapelige og kunstneriske fagfeltet, som var et samarbeid med arkeolog Terje Gansum.^[16] Aske og kull er fortsatt Stokkes valg av materialer. Grethe Hald påpeker i sin anmeldelse av utstillingen at kullet, det brente treet, har vært tegnemedium for mennesket i alle tider, fra hulemaleriene til dagens bruk av kunstnere i høyteknologiens tidsalder. Med tittelen «Navigasjon» mener hun at det antydes et sted, en tid og de lange tidslinjene.^[16] Verk som «Horisont», «Excerpts» og «Southern Cross» er med på å tydeliggjøre hvordan mennesker har brukt «sydkorset» og stjernehimmelens punkter til å navigere seg frem.^[16]

Hun har gjort utsmykkinger for University of London, Direktoratet for Naturforvaltning i Trondheim, Sheraton Hotell i Sandvika, Cunard Line i London og Oslo nye legevakt.^[6]

Stokke har blitt kjøpt inn av offentlige institusjoner som Nordiskt Konstcentrum i Helsinki, Museet for samtidskunst, Norsk Kulturråd, Malmö Konstmuseum, Kunsthalle zu Kiel og The New Museum of Contemporary Art i Sydney.^[17]